Det sies at arbeidsledigheten er på vei ned, og at det er masse ledige jobber.
Jeg vil driste meg til å si at det er en sannhet med modifikasjoner; det er jobber å få innen fagspesifikke yrker, og gjennom bemanningsbyråer, gitt at du innehar de rette kvalifikasjonene.
Når jeg nå bruker en times tid hver morgen på å gå igjennom det som er utlyst av nye jobber, så kan jeg si meg enig i at det er ledige jobber der ute. Ett problem er at jeg ikke er hverken sykepleier, ingeniør eller superselger. De to første krever tildels lang skolegang, men superselger det burde jo fungere? Kanskje hvis man enten er ett genuint selgertalent, eller er totalt blottet for selvinnsikt. Selv så mener jeg å ha lært meg selv å kjenne ganske bra i løpet av mine 33 år, så jeg har en viss formening om hva jeg kan, hva jeg liker, og hva jeg kanskje ikke er så god på. Hver gang jeg leser en jobbannonse så prøver jeg å finne ett mulig koblingspunkt mellom mine kvalifikasjoner og det arbeidsgiver ber om i annonsen. Alt for ofte blir jeg sittende en smule nedtrykt og deprimert etter en slik session, rett og slett fordi jeg oppfyller så fortvilet få av de kravene og ønskene som er å finne i annonser nå om dagen. Jeg har hørt mange flotte forklaringer på hvorfor det er slik, men jeg sitter fortsatt med følelsen av at norske arbeidsgivere vil ha folk som er blottet for selvinnsikt.
Nå må jeg nok krype til korset å innrømme at jeg er noe av en pessimist til tider, skjønt jeg ser det som å være istand til å identifisere potensielle problemer med ideer og planer. Er det noen der ute som trenger en slik en i arbeid?
Jeg er primært på utkikk etter en jobb som involverer kunst på en eller annen måte, det være seg kjøp og salg, museumsarbeid eller rent formidlingsarbeid. Den store utfordringen for meg er at jeg pga økonomi og andre ting livet legger i veien ikke har mer enn en bachelorgrad i kunsthistorie fra universitetet. I dag virker det som om en master er ett minimum. Ved siden av den formelle utdannelsen har jeg snart ett tiår med variert arbeidserfaring som jeg mener gir meg ett solid erfaringsgrunnlag som burde være brukbart i mang en jobb.
En annen problemstilling er hvordan man bruker sosiale medier i jobbjakten. Kanskje gjør jeg en tabbe ved å lufte ut frustrasjoner og irritasjonsmomenter i en blogg, eller kanskje kommer jeg over min neste jobb på facebook?
Uansett så sitter jeg med følelsen; de ber om supermann, og så kommer jeg inn døra? det kan da umulig holde.
Jeg har hatt mine runder med jobbsøking selv og har funnet ut at arbeidsgivere gjerne vil ha en ung mann på 23 år med mastergrad og minst fem års variert arbeidserfaring innenfor relevante områder. De ber om supermann (som de forøvrig ikke hadde hatt råd til å ansette uansett om han faktisk hadde eksistert) med alle kvalifikasjoner tenkelig, men er egentlig fornøyd med hvermannsen som har halvparten av de viktigste. Jeg har søkt og fått mange jobber som jeg overhodet ikke regnet med positiv respons på, så det kan være verdt å søke på mye mer enn du tenker du er kvalifisert til. :)
SvarSlett